En gluping sa en gang at «Den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig». I min verden er det mye riktig i dette utsagnet. Lysten på å lære noe nytt, å utvikle seg og bli en bedre versjon av seg selv, får utvidet horisonten, få endret noen av sine egne inngrodde tanker og holdninger, kjenner ingen alder.
.
Likevel er det mange som er fornøyde med det de kan og ikke er villige til å prøve å lære seg noe nytt. Kanskje tenker de at de er for gamle, at de ikke vil klare å lære noe nytt. Slike holdninger er synd, fordi de har ingen rot i virkeligheten og de fratar oss fra mange vidunderlige opplevelser.
Forskning viser at vi ikke mister evnen til å lære etter hvert som vi blir eldre, men at det skjer noen forandringer i oss som er viktig å kjenne til. Allerede fra 40-årsalderen starter en viss svekkelse i læringsevnen, og vi får gjerne litt mindre kapasitet i arbeidshukommelsen. Derfor kreves det som regel litt mer innsats for at systemet skal fungere maksimalt, og spesielt blir behovet for konsentrasjon i læringssituasjoner større når vi blir eldre. Vi må kanskje jobbe litt hardere og investere litt mer tid og innsats enn da vi var yngre, men er det ikke slik at når vi oppnår noe etter å ha jobbet hardt og målrettet for noe, så er tilfredsstillelsen og selvfølelsen mye bedre enn om dette hadde vært lett og oppnå, nærmest som om det kom rekende på en fjøl?
For meg var det sånn da jeg begynte min livsstilsendring.
I årene før, hadde jeg prøvd flere ganger uten å lykkes, og en del av meg fortalte meg at jeg ikke kom til å lykkes, fordi «jeg var for gammel». Jeg tenkte at det var sånn som fulgte med det å eldes, og innså ikke at en av grunnene til at jeg ikke hadde lyktes tidligere, var fordi jeg ikke gjorde et helhjertet nok forsøk på å sette meg inn i fysiologien som spiller inn når man skal endre livsstil, gå ned i vekt og bli sterkere og sunnere. Men med litt hjelp fra noen som visste bedre, klarte jeg det.
Vel nede, var min største frykt det som skjer med de aller fleste – at man går raskt opp igjen i vekt. Jeg søkte derfor på nettet om hva man skulle gjøre for å forhindre vektøkning. Samtidig var det flere som la merke til de positive endringene mine, og spurte meg ut om råd. Jeg følte meg ikke kompetent nok til å veilede andre basert på mine positive opplevelser, for hva om jeg ga dem råd som ikke var heldige for dem og så førte til helseplager? En dag på Facebook, oppdaget jeg en annonse fra AFPT, som omhandlet det å bli personlig trener (PT). Jeg fattet interesse, leste meg opp og syntes det virket interessant. Men, tenkte at folk som jobbet som PT’er ikke var gubber midt i femtiårene, vellykkede livsstilsendringer eller ikke. Så jeg droppet tanken. Helt til jeg nevnte det for en venninne av meg, nærmest som spøk, at jeg hadde lurt på om jeg skulle bli kostholdsveileder og PT. Hun mente det var en fantastisk ide, og smittet av hennes entusiasme gjorde jeg mer undersøkelser. Før jeg visste ordet av det hadde jeg booket meg en konsultasjon med en veileder og noen dager senere var jeg påmeldt.
Det var med en skrekkblandet fryd, men det var spennende å tenke på at jeg skulle kaste meg ut i det ukjente, lære mer om kropp og kosthold, og kanskje få den kompetansen som gjorde meg kompetent til å veilede andre. I vår gjennomførte jeg kostholdsveileder-biten, og mottok i juni mitt bevis på at jeg er sertifisert kostholdsveileder. Jeg synes dette var så interessant, at jeg har bestemt meg for å utdanne meg videre i kosthold og ernæring, på et senere tidspunkt. Parallelt med dette, og nå utover sommeren, har jeg gjennomført teori-delen av PT-studiet. Første helgen i september var det tid for praksis.
Jeg må innrømme at jeg var spent, kall det gjerne nervøs, da jeg møtte opp på et hotell for å møte de et par og førti andre kandidatene. Så for meg at jeg ville være mye eldre enn dem alle, og at jeg sikkert ville være den minst atletiske. Stor var derfor overraskelsen, og gleden, ved å se at forsamlingen huset et bredt spekter av vanlige mennesker. Unge kvinner og litt eldre kvinner, yngre menn og litt eldre menn. Noen muskuløse og veltrente, men de aller fleste med helt normale kropper. Da vi gjennom helgen trente på ulike typer øvelser, og fikk muligheten til å bli bedre kjent og veilede hverandre, merket jeg ingenting til forskjellene i alder eller fysisk form. Vi var en god gjeng som alle følte oss usikre, men som visste at vi var der for å lære og at vi ville få bedre læringsutbytte om alle tok ansvar for hverandre. Det føltes trygt og godt. Og jeg lærte at alle de andre hadde, som jeg, et ønske om å bruke den kunnskapen vi var i ferd med å tilegne oss, til å hjelpe andre mennesker med å få til positive endringer i livet sitt.
Det blir en spennende høst og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med de andre, lære nye ting og ikke minst danne grunnlaget for å kunne lære mye mer i fremtiden.
For meg er det å lære nye ting en helt essensiell del av livet, enten det dreier seg om en utdannelse som den jeg har begynt på nå (til tross for at jeg trodde jeg var for gammel), lese dokumentarbøker eller skaffe meg informasjon på andre måter. Å lære nye ting gjør at du hele tiden utvikler deg og at du holder hjernen din så skarp og trent som du kan. Og jo eldre du blir, jo viktigere blir det at du tar ansvar for dette selv. Når du blir eldre, er det ingen som poengterer at du skal lære lenger, så du må selv sørge for at du finner både motivasjon til å lære, men også emner som du ønsker å fordype deg i.
Skal du lære, må du tørre å utfordre deg selv. Tørre å prøve nye ting. Tørre å gjøre ting på nye måter. Komme deg ut av komfortsonen din, for inne i den skjer det ikke så mye spennende. Kaste deg ut i det ukjente.
Jeg skal i kommende artikler utover høsten fokusere mer på dette, hvordan vi kan motivere oss selv til å ta de livsstilsvalgene som vi om ti år vil takke oss selv for at vi tok.
Inntil da, kos dere med denne låten og tilhørende video, og fundere på hva du ville svart på dette spørsmålet som Pink Floyd stiller:
A fatal attraction is holding me fast
How can I escape this irresistible grasp?