For å bedre forstå hvordan kroppen fungerer, er det viktig å kjenne til det som skjer når vi får mat i oss, dvs selve fordøyelsen og fordøyelsessystemet, men også forbrenning av næringsstoffer, som ofte kalles metabolisme.
Når maten kommer inn i munnen begynner vi å tygge. Det frigjør spytt, og i spyttet finnes det enzymer som allerede i munnhulen starter nedbryting av stivelse (en type karbohydrat). Når vi har tygget og vætet maten, svelger vi den. Maten passerer spiserøret og ender opp på første stoppested, som er magesekken.
I magesekken møter maten en saltsyre med pH mellom 0.9 og 1,5, altså et veldig surt miljø. Denne sure magesaften dreper nærmest alle bakterier i maten, og magesekken er dermed en viktig del av vårt immunforsvar. Saltsyren, og et ensym som heter peptin, som også finnes i magesekken, starter nedbrytingen av protein. Opptaket av næringsstoffer fra magesekken er begrenset, men den gjør en glimrende jobb med å forberede maten for det som kommer lengre nede i systemet. For etter en stunds opphold i magesekken, hvor lenge avhenger av måltidets sammensetning, vil magesekken sende maten videre ned i tynntarmen – den lengste delen av fordøyelsessystemet.
Mesteparten av den kjemiske spaltingen av mat til næringsstoffer, og opptaket av dem, finner sted i tynntarmen. Nedbrytingen av protein og karbohydrater fortsetter her, og nedbrytingen av fett starter. Øverst i tynntarmen finner vi det som heter tolvfingertarmen, og her skiller bukspyttkjertelen ut bukspytt og galleblæring skiller ut galle. Gallen er for det meste avfallsstoffer som skal fortsette videre i systemet og skilles ut med avføringen, men inneholder kjemiske forbindelser som øker effekten av enzymet lipase, som vi finner i bukspyttet. I tillegg til lipase, som brukes for nedbryting og spalting av fett, inneholder bukspyttet protease som spalter proteiner og amylase som spalter karbohydrater.
Etter en viss tid passerer all maten gjennom tynntarmen og år over i tykktarmen. Nå er det meste av næringsstoffer absorbert av tynntarmen, men en del salter (mineraler og vann absorberes i tykktarmen. Denne delen av fordøyelsessystemet inneholder også bakterier som produserer vitaminer.
Når maten har vært lenge nok i tykktarmen, forlater den kroppen gjennom endetarmen.
Næringsstoffene som spaltes, brukes primært til å lage kjemisk energi som forbrukes i cellene. Dersom vi inntar mer energi enn det cellene har behov for, lagres overskuddet som glykogen (lagringsformen for glukose i kroppen) i lever og muskler, og som fett i fettcellene. Den lagrede energien blir så frigjort når kroppen ikke har tilgang på annen energi, og denne energiomsetningen kalles stoffskiftet eller metabolismen.
Stoffskiftet reguleres hovedsakelig av de to hormonene insulin og glukagon, som begge produseres i bukspyttkjertelen.
Når vi spiser, stiger blodsukkeret vårt på grunn av karbohydratinnholdet i maten. Når blodsukkermengden stiger, produserer bukspyttkjertelen hormonet insulin, som er et livsviktig hormon for oss. Det øker musklenes og fettcellenes opptak av sukker fra blodet, øker nedbrytingen av glukose og øker oppbyggingen av glykogen og fett fra glukose. Dette er grunnen til at insulin også kalles fettlagringshormon.
Når det er en stund siden vi har spist, synker blodsukkernivået og produksjonen av insulin avtar. Da øker bukspyttkjertelen produksjon av hormonet glukagon, som har som hensikt å øke blodsukkernivået til slik at vi opprettholder et stabil og sunt blodsukkernivå. Dette gjør glukagon ved å starte nedbryting av glykogenlageret i leveren (prosessen heter glykolyse) og senere, dersom det man får tilført gjennom glykolyse ikke er tilstrekkelig, gjennom nydannelse av glukose i leveren). Denne prosessen, som heter glukoneogenese, skjer ved at kroppen omdanner fett og proteiner til glukose. Glukoneogenese opptrer gjerne etter lengre tids faste og er veldig energikrevende aktiviteter, noe som har gitt glukagon betegnelsen «fettforbrennende hormon».
På generelt grunnlag sier vi at glukosen vi får gjennom maten er brukt opp innen fire timer etter et måltid, selvsagt avhengig av hvor mye karbohydrater måltidet inneholdt. Glykogenlagrene som glykolysen frigjør er tomme etter 10-18 timer, og glukoneogenesen starter i det små ca. 4 timer etter matinntak og er på topp når glykogenlagrene er tomme. Dette er en av grunnene til at periodisk faste, eller Intermittent Fasting som det heter på engelsk, er blitt så populært for folk som driver med vektreduksjon. Hvis man klarer å opprettholde et spisevindu på bare 8 timer, og et fastevindu på 16 timer, sikrer man at det blir best mulige betingelser for at glukoneogenesen
Dermed er det ikke bare Paul Cauten som kan si at han har noe som brenner på innsiden, slik han sier i låten «Holy Ghost fire»:
I’ve got the Holy Ghost fire
And it’s burning in me